[1] ESKIMOENES SJKJEBNE PÅ LABRADORS ØSTKYST I Av stud. mag. Helge Kleivan JTørst 50 år efter at Hans Egede begynte sitt virke i Grønland, startet den euro- péiske kolonisasjon blant eskimoene på østkysten av Labrador-halvøya med opp- rettelsen av en herrnhutisk misjonsstasjon i Nain 1771. Herrnhuterne1) utvidet aldri sin virksomhet til de eskimoer som bor på nord- og vestkysten av halvøya, ved Ungava Bay og Hudson Bay. Befolkningen i disse områder kom derfor ikke med i den særpregede utvikling som ble deres landsmenn ved Atlanterhavs-kysten til del. Det er denne sistnevnte kyststrekning og dens eskimoer det i det følgende tales om under betegnelsene Labrador og Labrador-eskimoene. Når eskimoenes stilling i Labrador på en rekke felter idag er meget ulik grøn- lendernes, så henger det særlig sammen med at vidt forskjellige faktorer, politiske som kulturelle, har preget kolonisasjonstiden i de to landområder. I denne og en efterfølgende artikkel, vil jeg først forsøke å tegne hovedlinjene i denne utvikling, slik den har artet seg i Labrador. Derefter vil jeg gi et glimt av de store en- dringer i eskimoenes tilværelse som har satt inn i de aller seneste år. Den ytterste grense for eskimoenes utbredelse mot syd, går idag ved Rigolet på ca. 54° N., hvor en liten gruppe har kunnet opprettholde sin egenart, til tross for at den gjennom snart 200 år har vært nesten uten forbinnelse med hovedmassen av kystens eskimoer. Innenfor den del av Labrador hvor herrnhuterne har preget utviklingen, bor det idag kun 700 eskimoer. Halvdelen av disse finner vi ved Nain, på 56° 30' N., - på samme bredde som Viborg i Midt-Jylland. Når en eskimoisk befolkning gjennom århundreder har kunnet finne livsgrunnlag på en kyst som strekker seg så langt mot syd, så har det bl. a. sin forklaring i den isfylte Labrador-strømmen, som skyller sydover utenfor Nord-Amerikas nordøst- lige hjørne, og øver en avgjørende innflytelse på naturforholdene i Labrador. Kystfarvannene er fullstendig tilfrosset fra midt i desember til sent i juni, og den faste skipsforbinnelsen fra Newfoundland kan kun opprettholdes fra midt i juli til sist i oktober, i beste fall til midt i november. *) Det offisielle navn er Moravian Mission. 34-7 [2] Vinterklimaet er preget av meget kolde og ofte voldsomme stormer innefra kontinentet, mens sommeren har et kjølig og rått klima på grunn av østenvinden, som feier innover kysten efter å ha passert over Labrador-strømmen med dens drivis-masser. Nordgrensen for den sammenhengende skogvekst går nær Nain. Lenger mot nord er det bare på særlig beskyttede steder, man kan finne små grupper av for- blåste grantrær. Den absolutte grense for all skogvekst ved Atlanterhavskysten går ved Napartok Bay (58° N.), litt syd for Hebron, - kystens nordligste stasjon idag. Skoggrensen og + i o "-isotermen for juli faller praktisk talt sammen. Labra- dor-strømmens kjølende virkning på sommerklimaet er alt nevnt, og derved for- klares isotermens sterke dreining mot syd, slik at den lengst østpå går noenlunde parallellt med kysten. Man får således en ytre og en indre kystsene med meget forskjellige betingelser for planteyeksten. Mens øyene ut mot Atlanterhavet frembyr et uendelig fattig og grått skue med sine isskurte klipper, så kan det indre av fjordene en smilende sommerdag gi inntryk av en frodighet som ville virke overveldende på en grønlender; store nåle- skoger, her og der avløst av idylliske grupper av løvtrær, elver med rikdom på ørret, og bakkehellingene fulle av bær. Men sommeren er kort, og når høststormene velter ut gjennom dalsenkningene og sneen i september igjen hvirvler gjennom luften, da er det lite igjen av idyllen. Og landskapet er „eskimoisk" nok tross skogveksten! Pattedyrene i havet er stort sett de samme som vi treffer ved Grønlands kyster. På eftersommeren kommer det mengder av torsk inn i fjordene, og torskefiskeriet har i de siste hundre år utgjort noe av en grunnstamme i befolkningens økonomi. Rikdommen på landdyr er naturlig nok større her enn i Grønland. Vi kan nevne både hvit-, rød-, kors- og sølvrev, mår, mink, hermelin, samt los, jerv, ulv og sortbjørn. Videre rensdyrene, som idag spiller liten rolle i økonomi og ernæring, men engang forekom i hva man trodde var uudtømmelige mengder. Geværet har sin del av skylden i den katastrofale nedgangen i bestanden. Det berettes om hvordan jegerne før ofte skjøt ned flere hundre dyr i innlandet på et par dager, til tross for at de visste at bare noen få dyr kunne transporteres den lange vegen ut til kysten. På den nordlige del av kysten er landskapet preget av tre store fjellmassiver som går stupbratte ned i havet, mens kysten fra Nain og sydover er kupert men av lav høyde. Karakteristisk for hele landet er de mange spor av fortidens nedisning, i form av isskurte klipper, hevede strandlinjer og bre-gravede daler og fjorder. Før européerne kom til landet, bodde det eskimoer langs hele østkysten, og på en stor del av St. Lawrence-buktens nordkyst. Da Labradors eskimoer efter år- 348 [3] hundreders kamp med indianere og siden også med franske kolonister og euro- péiske fiskere, gradvis var blitt trengt tilbake oppover østkysten, kom de i 1771 under permanent européisk innflytelse, gjennom den herrnhutiske misjons be- gynnende virke i landet. På denne tid ble antallet eskimoer på hele kysten oppgitt til ca. 1625 personer. Idag lever det 1250 mennesker innenfor den del av kysten som man kan kalle „misjonsområdet", d. v. s. fra Cape Harrison i syd til Cape Chidley i nord. Av disse 1250, er ca. 120 indianere, med mere eller mindre per- manent tilholdssted ved Davis Inlet, 700 eskimoer, fordelt på stasjonene Hope- dal e, Nain og Hebron, og endelig ca. 430 såkalte settlers, i Makkovik, Hope- dale og Nain. Når vi betrakter befolkningen i det nordlige Labrador, så må vi gjøre oss klart at man her ikke har noe anerkjent uttrykksom tilsvarer betegnelsen „grønlænder", og enda mindre noen utviklet følelse av samhørighet mellom settler og eskimo. En tilsvarende betegnelse skulle egentlig dekke såvel eskimoene som settlerne, idet begge for en stor del er en blandingsbefolkning. Blandt de nordligst boende settlerne er det kun en eller to personer, som ikke har eskimoisk blod i årene. Da de første settlerne kom og slo seg ned i landet, 3-4 generasjoner tilbake, hendte det ofte at de giftet seg med eskimokvinner. Men i visse settler-slekter ble det senere lagt stor vekt på å bevare tradisjonen om den européiske stamfar, med en tilsvarende nedvurdering av eskimoene. Dermed kunne man møte den situasjon at en settler som selv hadde en eskimo som mor eller bestemor, satte meget inn på at hans eller hennes egne barn ikke måtte gifte seg med eskimoer. Likeså har en stor del av eskimoene, særlig i Hopedale og Nain, mange euro- péere blant sine forfedre. Men i motsetning til settlerne, er folkeblandingen hos eskimoene i alt vesentlig et resultat av illegitime forbinnelser. I landsbyens sosiale liv har settler og eskimo inntil den seneste tid', på de fleste felter opptrått som distinkte grupper. Det kan ikke benektes at visse settleres ofte demonstrerte forakt for sine eskimoiske naboer, gjennom tidene har satt meget ondt blod. At den eskimoiske befolkning har gitt igjen, - om ikke med annet så med latterliggjørelse av settlerne, - når andre midler ikke sto til rådighet, er da meget forståelig. Engelsk er hovedsproget blant settlerne, men mange av dem taler også godt eskimoisk. Blant eskimoene er det derimot fa som taler engelsk, og dette kommer særlig av at misjonen utelukkende har benyttet eskimoisk som kirke- og skolesprog. Hverken settlerne eller eskimoene er homogene befolkningsgrupper. Vi har nevnt blandingen med henholdsvis eskimo og européer, som innen begge grupper finnes i meget ulike grad fra individ til individ. For dét enkelte menneske skaper dette intet problem, når man uten videre aksepteres som medlem av den gruppe 349 [4] innenfor hvilken man vokser opp. Vanskeligere stiller det seg for et barn av blandet herkomst, som - efter å ha levet seg helt inn I den ene gruppe - på grunn av foreldrenes død blir adoptert av en familie innenfor den annen befolknings- gruppe. Et slikt individ kan komme til å føle tilværelsen som en sinnsopprivende splittelse mellom de to grupper fordi ingen av dem vil godta det fullstendig. Jeg har i et par tilfelter stiftet bekjentskap med slike mennesker, som var preget av dyptgående indre konflikter fordi de befant seg i et slags kulturelt grenseland. Eskimoene begynte tidlig i kontaktperioden å avta i antall, på grunn av dårligere ernæringsforhold og epidemier som tie bragt inn, dels med misjonens årlige for- syningsskip fra Europa, dels ved den sommer-invasjon av handelsmenn som tok til fra i 85o-årene, og av fiskere fra Newfoundland, som efter i 860 søkte oppover kysten i meget stort antall hver sommer på torskefiskeri. En del av de nevnte handelsmenn, begynte efterhvert å bosette seg på kysten. Det er efterkommere av disse som utgjør den befolkning vi idag kalier settlere. De drev først, foruten handel, også ørretfiske og jakt på pelsdyr, men har efterhvert fått et mere diffe- rensiert næringsgrunnlag på linje med deres eskimoiske naboer. Misjonærene skriver i sine årsberetninger omkring århundreskiftet: „Vi arbeider blant et døende folk c. Om vi stiller spørsmålet om hvorfor en stor del av den eskimoiske befolkning døde som følge av sykdom fra slutten av forrige århundre og frem mot den siste verdenskrig, så må vi først av alt huske at Labrador-kysten alltid har vært åpent land. Riktignok hadde mlsjonen sikret seg eiendomsrett og en viss rettsmyndighet over et betydelig område omkring hver stasjon, - og disse territorier gå mulighet for delvis kontroll med kontakten mellom eskimoene og den tilreisende européer. Men der fantes ingen kontroll med beseilingen av landet, og intet påbud om legeundersøkelse. Misjonen måtte, som så ofte ellers, i mangel av et initiativ fra myndighetenes side, søke å verne befolkningen som best den kunne. Bl. a. forbød man kvinner å gå på besøk ombord i fremmede fartøyer, - et forbud som nok ble overholdt ved selve stasjonene, men som det var umulig å overvåke under befolkningens opphold ved fiskeplassene i sommertiden. - Særlig rystende var det at utlendinger i flere tilfeller uhindret kunne overtale hele eskimo- familier til å la seg engasjere til fremvisning ute i verden. Verst gikk det med en gruppe på to familier som ble bragt til Europa. De døde alle i Paris vinteren 1880-81. Labrador-eskimoer ble også brukt som hovedattraksjon ved verdens- utstillingen i Chicago, og andre ved en utstilling i Buffalo. Disse grupper vendte hjem igjen, men førte med seg henholdsvis tyfus og difteri, som la mange mennesker på kysten i graven. Det er alt nevnt hvordan kystens rikdom på torsk, fra i86o-årene fik en stadig større strøm av newfoundlandske fiskere til å reise nordover hver forsommer. 350 [5] Kystens eldste eskimo/rvinne, nar So år gammel. Hun fortalte med stolthet om °to: hvordan hun