[1] Nord for Eirik Raudes Land av forsker Ole Steinert Møysommelig stanger det danske skip „Nella Dan" seg mot nord-vest gjennom drivisens hvite og blågrønne fragmenter. Jan Mayen ligger allerede flere grader østenfor og sønnenfor oss. Tåkebeltet som vanligvis markerer isens møte med det åpne hav, er likeledes for lengst pas- sert. Omkring skipet, så langt øyet når, sees myriader av isflak — glitrende i mid- natts&olen. Vi er på vei mot Danmarkshavn i Dove Bukt, en isolert utkantsstasjonpå 76° 46' nordlig bredde på Nordøst-Grønlands barske kyst. Det er ikke ofte nu lenger, at disse deler av kysten beferdes på dette vis. Til tross for flittig bruk av helikop- teret som skipet bringer med, er den tids- ødende leting etter gangbar led i isen et altfor kostbart hinder for skipsfarten. Kun hvert annet år ser den danske stat seg i stand til å sende forsyninger ad sjø- veien til dette nordligst bebodde punkt på denne side av det grønlandske kontinent. Stedets besetning på tolv mann får en- kelte besøk i løpet av denne periode av både fly og helikoptre, men skipsanløp er likevel den Store Begivenhet — både på godt og ondt. Nu fylles lagrene med fri- ske forråd av kjøtt, frukt og grønnsaker; en overflod som inviterer til et kortvarig fråtseri i skarp kontrast til de siste måne- ders kost. Stasjonens brennstofftanker blir fyllt opp, og alle hånde saker til å møte de kommende to år med blir bragt i land. Det siste som blir notert mottatt, gir seg til kjenne først når skipet etter få dager skyndsomt stevner sydover for å unnslippe de nye ismasser fra nord. Da velter forkjølelsen frem i ubeskyttede kropper og smykker stasjonen med opp- blåste ansikter og rinnende neser. Vi har vært heldige med reisen i år. Den 2. august gikk „Nella Dan" fra Kø- benhavn og ankom til Danmarkshavn kun syv dager senere. Tidligere har det skjedd at skipet har ligget i dagevis kort fra kysten uten mulighet til å komme gjennom isen som Grønlandsstrømmen presser sydover. Under slike forhold kommer en ikke frem selv med isforster- kete fartøyer. Bare ved få anledninger har man med skip vært nordover langs kysten av landet nord for Dove Bukt. Det lengste man har vært med danske skip er til Norske Øer på 79° N. Medio august er tidspunktet da isen 126 [2] Hareskåret og Stormbugten vest for vejrstation Danmarkshavn. Fot.: Ole Steinert (1972). vanligvis forlater Dove Bukt, men dette skjer ikke hvert år. Snesmeltingen begyn- ner så smått i mai måned i disse strøk. Ved månedsskiftet mai/juni bryter elvene opp, og i juli løsner isen fra kystene. Selv- om juli er den varmeste måned, kan like- vel temperaturen komme under fryse- punktet på dagtid. I siste halvdel av august kan isen enkelte steder i Dove Bukt bli tykk nok til å holde seg i flere dager. I oktober er den over alt sterk nok til å tillate sledekjøring. På dette tids- punkt er solen klar til å forsvinne under horisonten, for ikke å komme til syne før til neste år. Den vanskelige adkomst og den derav- følgende knapphet på resurser ved stasjo- nen, utelukker Danmarkshavn som et reisemål for opplevelseshungrige ferie- søkende fra syden. Her til får kun de adgang som kan oppvise faglige beveg- grunner for sitt besøk. Om dette ikke er tilstrekkelig, opererer de pliktoppfyl- lende danske tjenestemenn i København med transport- og oppholdsutgifter for besøk til Danmarkshavn, som i sammen- ligning vil gjøre reiser til de fleste andre steder på kloden til en rimelig fornøyelse. Danmarks suverenitet over Grønland forplikter landet til å utføre værobserva- sjoner på vegne av de store luftfartsorga- nisasjoner. Telestasjon Danmarkshavn inngår i nettet av observasjonsstasjoner i denne del av verden. Værrapportene ba- 127 [3] Vejrstation Danmarkshavn. serer seg på såvel bakke- som høydemå- linger av vindens hastighet og retning og luftens trykk og temperatur. Flere ganger i døgnet sender Danmarkshavn sine ob- servasjoner over radio til Angmagssalik lenger sør på kysten. Herfra går mel- dingene videre via Reykjavik til fordeling i Europa. Men selvom utførelsen av værobser- vasjonene er stasjonens ubestridt viktigste oppgave og grunnlaget for dens eksistens, har Danmarkshavns plassering gjort ste- det til et møtested for mange faglige disi- pliner. Foruten solobservasjoner som ut- føres av stasjonens folk i den tid solen er over horisonten, registrerer følsomme instrumenter døgnet rundt aktiviteten i ionosfæren og de dypereliggende lag i jordskorpen. All denne saklighet omkring Dan- markshavns nuværende oppgaver kan lett 128 gi inntryk av at vi dermed berører de vesentligste sider ved stedet. Langt der i fra! Danmarkshavn og dets nærmeste omgivelser bærer navn som viser til noen av de stolteste bedrifter innen utforsk- ningen av Grønland. Det er grunn til å minne om at „oppdagelsen" av Grønland hvor nordøstkysten gjensto til sist, ikke var avsluttet før i 1907. Dette var kun to år før amerikaneren Robert Peary nådde Nordpolen og fire år før Roald Amund- sen var på Sydpolen — og ble da gjennom- ført av en ekspedisjon utgått fra Dan- markshavn. Det er dette Danmarkshavn vil bli husket for! En av de første europeere som landet på Øst-Grønland var den engelske kap- tein Charles Clavering. På sydsiden av den øy på 74° N som i dag bærer hans navn, traf f han i 1823 en liten flokk eskimoer på kun tolv individer. Dette er [4] Fot.: Ole Stcinert (1972). første og siste gang fastboende eskimoer er blitt sett nord for Angmagssalik-egnen inntil danskene grunnla kolonien i Scores- bysund i 1925. Tiltroen til Hans Egedes opplysninger om østgrønlenderne, inn- samlet under hans reise til det sydlige Grønland i 1723, „de ware wilde og galne, at de slåer andre Folch ihiell og æder dem op", var nok blitt noe svekket i løpet av de hundre år som var passert. Likevel er det underlig at Clavering i så liten grad la vekt på sitt møte med dette isolerte sam- funn i sine dagboksopptegnelser. Rester etter tidligere eskimoisk bo- setting finner man i dag flere steder nær Danmarkshavn. I de senere år har den danske forsker Eigil Knuth funnet spor etter eldre bosetting så langt nord som på Peary-land. Spørsmål om når og hvorfor denne bosetting døde ut har ført til mange spekulasjoner, men ennu er disse spørsmålene ikke tilfredsstillende be- svart. Ganske langsomt ble landet lagt åpent. Sydfra var tyskeren Koldewey i 1870 nådd frem til litt nord for Kap Bismarck, til ca. 77° N. Sterke stormer, usiktbart vær og mangel på proviant tvang ham til å vende om. Den varde han oppførte, sto hittil på det nordligst nådde punkt på kontinentets østkyst. Nordfra hadde Robert Peary tre ganger skuet ned mot dette ukjente land og hadde måttet snu uten å nå frem. To ganger - i 1892 og 1895 - kom han vest- fra over innlandsisen til Independence- fjorden. En gang trengte han over hav- isen langs nordkysten av Peary-land helt ned til syd for Kap Bridgman, hvor han bygget en varde på 83° N. Det var i 1902 129 [5] han gjorde dette sitt siste forsøk på å innta denne etterstrebte landstrekning. Men stadig lå den der og fristet som et eventyr - som en uløst gate. Det ble danskeren Mylius-Erichsen som løste den. Han la planen for landets inntagelse, og hans ekspedisjon, Danmarks-ekspedi- sjonén, gjennomførte den. Mot denne bakgrunn kan man forstå at Mylius-Erichsens ekspedisjon ble om- fattet med enorm interesse både innen- lands og utenlands da den forlot Køben- havn 24. juli 1906. 28 mann reiste med til Danmarkshavn som var valgt å være ekspedisjonens hovedbase. Kun 25 vendte tilbake. I slutten av mårs 1907 dro ti mann for- delt på fire sledehold ut fra Danmarks- havn. Deres mål var å kartlegge kysten så langt nord de kunne nå og prøve Ro- bert Pearys teori om at Grønland var delt i to av Independence-fjorden med Peary-land som en selvstendig øy i nord. I løpet av mai og juni vendte tre av holdene tilbake. Men Mylius-Erichsen i følge med Hagen og grønlenderen Brøn- lund, forble stadig der ute. Isforholdene i sommertiden tillot ikke ekspedisjonens øvrige deltagere å komme de tre til hjelp. Først i slutten av september kom unnset- ningsholdet av sted. De var tilbake en måned senere uten å ha funnet de sav- nede. Den neste ekspedisjon under ledelse av J. P. Koch skulle avsløre tragedien. Slede- holdet nådde Lamberts Land på 79° N den 19. mårs 1908 og fant her B rønlund ihjelfrossen i en liten klippehule. I hans private clagbok som var ført på grøn- landsk, sto til sist en melding på dansk som lød : Omkom 79-Fjorden efter forsøg Hjemrejse over Indlandsisen, i No- vember Maaned jeg kommer hertil i aftagende Maaneskin og kunde ikke videre af Forfrosning i Fød- derne og af Mørket. De andres Lig findes midt i Fjor- den foran Bræ (omtr. 2l/2 Mil). Hagen døde 15. November og My- lius omtrent 10 Dage efter. Jørgen Brønhtnd. Kun én av dem skulle altså nå så langt at han kunne gi til kjenne for dem som kom til hjelp : Vi er døde ! Likene til Hagen og Mylius-Erichsen er aldri blitt funnet. Ekspedisjonen vendte hjem den 23. august 1908 med sin oppgave løst — den resterende del av Grønlandskysten var kartlagt og viten- skapelig undersøkt. Knapt noe annet sted jeg har besøkt, har jeg opplevd innflytelsen fra fortidens pionerer så sterk som i Danmarkshavn. Åchton Friis' avslørende og humørfylte bok om livet i Danmarkshavn i den tid Danmarksekspedisjonen lå her, er flittig benyttet av stasjonens nuværende beset- ning. Ingen tur kan planlegges uten at steder blir nevnt som Friis har beskrevet, eller som bærer minner om tidligere be- søkende. Noen timers fottur mot nord langs kysten ligger Micardbu, oppkalt etter franskmannen Micard som hadde sitt vinterkvarter her i 1938. Ved nesset en drøy kilometer fra stasjonen har den amerikanske millionøse og Arktis-farer Miss Boyd satt fast en plate i klippen ved foten av en varde til minne om sitt besøk med den norske bat „Veslekari" rett før 130 [6] r « "L- * "."røS^ 7*. .-•' '.åst Losning ved Danmarkshavn. Fot.: Ole Steinert (1972). den andre verdenskrig. Flylandingsstri- pen nær stasjonen, Syltekrukken, er opp- kalt etter Sylte som anla den sammen med sin lillebror - Lille-Sylte. Sylte fikk sitt navn den dag hans hund løp vekk og han ropte dens navn fra alle åsene omkring: „Syltetøj! Syltetøj!" Få kommer rekende forbi et sted som Danmarkshavn, men vinteren byr likevel på høysesong for denne trafikk. Med jevne mellomrom — om enn med uker i mellom — stopper kystvaktpatruljens folk opp for en tid under sin ensomme vakt- runde langs kysten med siede, hunder og telt. De reiser sammen to og to og lever på mat som er utlagt i gamle fangsthytter på deres vei. For to år binder de våge- lystne seg til en hård militærtjeneste i „Sirius". Patruljens oppgave er å hevde Danmarks suverenitet fra Daneborg i syd til Nordøstrundingen i nord — over 1000 kilometer med værbitt og ubebodd kyst hvor temperaturen om vinteren kan komme ned under -~ 40° C. Forløperen for „Sirius"-patruljen var den gruppe landsfogden Eske Brun lot opprette i 1941 for å hindre tyskerne i å sende værmeldinger til tyskokkuperte om- råder fra grønlandsk territoirum. Det var flere nordmenn med i denne fra star- ten — blant dem den kjente fangstmann Henry Rudi. Mange er de historier som ennu går der oppe om ham. De så han ikke alltid mestret sitt hundespann like godt — vel saktens for å få en historie ut av det. Når han kjørte ut fra sin boplass kunne man høre hans rop til hundene: „Til høyre ! Til høyre, så jeg!" Og igjen, 131 [7] Vejrstationens slædehunde. Fot.: Ole Stcincrt (1972). gang på gang i økende vrede det samme rop, fulgt av eder og skjeldsord. Det går en stund i stillhet. Så lød hans stemme igjen, men nu roligere og ganske oppgitt: „Så gå til venstre da, I svinepelse !" ATLe må de ha bidradd til å ha skapt den godvilje som rar ennu i dag overfor nordmenn i alminnelighet og overfor de norske menn i særdeleshet som skaffet seg sitt levebrød i disse strøk ved j akt og fiske. Hva kan ellers grunnen være til at en tilfeldig besøkende nordmann skal oppleve å være forsanger ved fremførel- sen av en av de gamle norske fangstviser fra tiden før H. Devolds okkupasjon av Eirik Raudes land: Blant de svarte f jelle oppi høga nord der hvor jettebreen styrter seg i fjord 132 kjører jeg mitt hundespann og røkter feller dagen lang og en rev det bli'r det nu og da i blant. En moskits står med ragg så tjukt og langt og jeg mangler kjøtt og legger bøssa an og den rugger litt på ho'det - før den dør — den svarte tass og jeg kjører hjem til hytta med mitt læss. Utpå isen ligger snaddom tjuk og feit frem jeg sniker meg på magen varm og sveit men den løfter litt på ho'det — ser seg hånlig om og ler ~tp"cGgré luffer er det siste som jeg ser. Men når bjørn har været i hytta er det trist [8] og jeg minnes all den mat som her var sist og jeg sværger dyrt og hellig: „Det skal bli en annen dans" men den lurefassen har den sjette sans. Hjem til gamle Norge tanken ofte går de som treller under klokka for meg står her på Grønland kan det ofte være både surt og stritt men vi har det jo så hyggeligt og fritt. Men Danmarkshavn er også natur, hvis mektighet og skjønnhet stiller en stum overfor Skapelsesaktens mangfol- dighet. Mot syd brer Bukten sin blåsorte flate mot Koldewey-øyenes karakteristi- ske profiler, flekket av isfjell som inn- landsisen i overflod har kastet fra seg. I nord strekker landet seg stenfyllt og goldt, i vidder og småvann, til det svinner som blåner langt i det fjerne. I øst ligger havet dekket av is. I vest skjuler f jellenes takkete barriere innlandsisens mektige hvelving. Hver dag er forskjellig fra den som gikk forut. Det er høst. Trekkfuglene samles og forbereder sin reise sydover. De fleste har dradd, men ennu nøler en del. I havet feter selen seg og forbereder sin overvintring. Den føler seg trygg. Ennu er dens spekklag for tyndt til at den flyter i avlivet tilstand. Jegerne vil vente ennu en tid. På Lille Snenæs, noen timers fottur fra Danmarkshavn, residerer Øst-Grønlands eneste hvalross-koloni. De klumper seg sammen på stranden, ruller seg om på ryggen med støttenner i været, og lår seg knapt forstyrre av måpende besøkende på to ben. Så lenge bukten er åpen er det ingen grunn til å flytte. Men hurtig lir det mot slutten også for denne årstid. Havvannet tilgrøtes av halvstivnet isvann. Moskusene som vi tid- ligere traf f daglig, trekker til andre mar- ker på jakt etter føde. Vi lærer igjen hva nattemørke er. Snart skal natten oppsluke det hele og kun indrømme en kortvarig lysning i syd en gang om dagen. Imidlertid, ikke alle i Danmarkshavn tilhører Arktis. En del av os er besøkende med tillatelse til å nyde friheten på prøve. Vi har plikter på en annen klode - opp- gaver som eier oss og begrenser vart valg av tilværelse. For oss er eventyret slutt. Det er en klok manns tale i Knud Ras- mussens ord: „For alle Rejser i Verden er kun til for den, der gjør Rejsen; tilbage til Andre bliver kun det Fattige, som Ord kan give." 133 [9]